Som vanle når e prøva å finne noko artig å skrive um poppa det opp noko dønn seriøst som e berre må få ut. Det bisarre, morsomme og merkelige som svirra rundt i huvvu mitt te vanle, det æ burte. E kom te å tenke på ko åleine e æ her i Valdres. Det finnst sjølvsagt folk rundt meg, men ingen som meg. E æ treblåser og engasjerer meg sterkt i janitsjarkorps, men det æ ikkji så lett her oppi. Dei fleste tå korpsa i Valdres æ brass. Det finnnst to korps som kan kalle seg janitsjar og nokre som æ brass med litt treblås (ein eller to). Resten æ brass. Dei to korpsa som kan kalle seg janitsjar æ Aurdal og Øystre Slidre. Aurdal ligg på eit ganske lågt nivå. Øystre Slidre æ litt bedre. Dei spela i blandt stoff som æ litt utfordrande som prima vista, men etter nokre få gjennomkjøringer er stoffet kjedelig. Og da klager noen medlemmer på at det er for vanskelig. Øystre Slidre har også skulemusikk, der æ e med på overtid. Det æ minst like artig som voksenkorpset fordi e æ åleine på basstemma og kan legge på litt ekstra i blandt. Som dø kansi har sjønt får e kji mykjy utfordring til daglig. Det beste korpset i Valdres æ Fagernes som æ brass. Altså kan kji e vera med. E har ofte sagt e kan bli med (mest på tull) når dei æ ute i korpsa ellers for å få mannskap te konkurranse, men e får aldrig være med. Kofør det tru? Brass æ ekskluderande. Sjølvsagt kunne e lært meg eit brassinsrument, men det finn e meg for god til. Og derfor vil e også at andre iallefall må kunne ha valget mellom treblås og messing når dei vil begynne å spille eit instrument. Men då må det te lærera.
Treblåslærera æ mangelvare her i Valdres. Det finnst ein klarinettlærer som æ flink med nybegynnera, men etter ei stund æ det ingen utvikling i læringa lenger. E hadde ein klarinettlærer som va kjempeflink då e begynte, men han flytta te Svalbard for å lære isbjørner å spela klarinett. Så visst dø finn ein klarinettspelande isbjørn veit dø ko den kjem frå.
På saksofon æ det egentlig ingen lærer, så då søskenbarnet mitt ville lære å spela sax, fekk ho beskjed om å prøve eit anna instrument. Då e fekk høyre um detta vart e mildt sagt forbanna og begynte å lære meg å spela sax. Ska det skje noko må ein gjera det sjølv. Så no lære e ho å spela. På den fysste timin møtte e eit fortvila ansikt. Den stakkars jenta hadde fått ein dårlig sax og feil fliser. Det va ikkji rart ho ikkji fekk lyd. E fekk skaffa bedre utstyr, og no lære ho så fort at e slit med å henge med.
På fløyte æ det vøl hellan ingen ordentlig lærer. På det pungtet veit e kji heilt kosst det ligg ann, men e trur det berre æ ei i frå vaksekorpset som lærer opp litt innimellom. Grunnen te at e vart så oppmeksom på dette va ei samtale e hadde for ei liti stund sia. E øve te prøvespilling i garden og nemde derfor at e synes stoffet va litt vanskelig. Då fekk e spørsmålet: "Har du ingen lærer som kan hjelpe deg da?" Det sette alt på spissen. E såg ko dårlig tilbudet æ for treblåsere her i Valdres. Det finnst ingen lærera på eit slik nivå at det kan være te nokon serlig hjølp for meg. Det virka kanskje som klaging og syting frå min side, men e æ berre så engasjert i dette at e må få sagt det. E føle nesten eit ansvar her. Frå å vera tømrerlærling må e endre kurs og få meir utdanning innenfor musikken. Då e kan kåma tebake te Valdres og rydde opp. Ingen veit ko som skjer i framtie, men e vurdera sterkt å ta det steget. Ette eit år i garden(håpa e) må e vøl ha fått eit klarare syn på dette. E kunne skreve så utrule mykjy um dette, men e må begrense meg så dø ikkji dett tå stolen der dø sit å les dette. Så det vøl væra nok for denne gong.
E håpa forresten ingen som les dette bli fornerma. Enn det ingen fare for ingen les dette uansett.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar